Det er tirsdag. Tre dager er gått siden QPR endelig ble klare for neste års Premier League. Og i dag la jeg drakta til vask. Den fortjente det.
Men jeg gjorde min livs tabbe for en måned siden.
En av de norske supporterne hadde fikset billett til meg til årets siste hjemmekamp mot Leeds 7.mai. Etter mye frem og tilbake måtte jeg dessverre takke nei pga familien og jobb. Og det var kanskje like greit. Opprykket var ikke sikret. For FA hadde funnet ut at de muligens skulle straffe Londonklubben med poengtrekk ifm Faurlins overgang til klubben i 2009. Så da var det kanskje like greit at jeg ikke dro. I tillegg hadde ikke FA kommet med noen straff da fredagen nærmet seg slutt. Det var stor usikkerhet da spillere og fans la seg fredag - dagen før siste serierunde i Championship.
Kl. 13.30 tikket det inn en SMS + video fra Kåre Svang, lederen i den norske supporterklubben. "VI ER IKKE TRUKKET I POENG - KLUBBEN ER CHAMPIONS"
Vedlagt fulgte en video. Jeg frøys på ryggen, begynte å grine og skreik av glede mens jeg løp i hagen. Klubben min er endelig tilbake sammen med de store gutta. Men etter noen sekunder ble jeg forbanna på meg selv. Hvordan i helvete kunne jeg si nei til billetten? Det ble ikke noe bedre da det strømmet på med nye videoer fra stadion og gratulasjoner fra venner og fiender. Hva faen var det jeg tenkte på da jeg sendte en mail og takket pent nei pga jobb og mangel på barnevakt og bla bla bla. Dette kunne jeg selvfølgelig ha fikset enkelt og greit. Det er alltid noen som kunne ha hjulpet meg. Eller så er det vel noe som heter barnehjem eller kennel?
Jeg får dessverre ikke gjort noe med dette nå, men jeg kommer aldri til å tilgi meg selv. 7.mai 2011. Dagen da QPR rykket opp. Hvor var du da? Jo, jeg kommenterte Toppserien på Røabanen...
tirsdag 10. mai 2011
fredag 4. februar 2011
Nå tror jeg på opprykk!
Det har gått 25 minutter siden QPR tok sesongens sterkeste seier med 1-0 borte mot Reading.
Det så ikke bra ut da Ephraim noe unødvendig sparket ned Readings kaptein, og fikk fortjent se det blodrøde kortet. Da fryktet jeg det verste.
Men gutta reiste seg. En meget solid 2.omgang ble kronet med 1-0 scoringen til Routledge åtte minutter før full tid. Jeg jublet hemningsløst i stua. Skulle tro QPR hadde vunnet CL.
For en lagseier! Slike seire må til for å rykke opp. Laget hadde tur som ikke lå under til pause. Men marginene var på QPR sin side. Og ofte har gode lag marginene med seg.
Det er åtte poeng ned til Norwich på andre plass. Fader heller, jeg begynner å få tro på Premier League 2011/12. Det er farlig å få denne følelsen nå. Det er mange kamper igjen. Kan vi ikke bare stoppe nå? Sabotere ligaen på en eller annen måte, slik at opprykket sikres? Nei, ingen som holder med QPR er kjeltringer. Eller jo kanskje. Vi har jo en italiener som styrer klubben.
QPR skal rykke opp på en skikkelig måte. Og det ligger klubben meget godt an til nå. Det skal bli fest på Loftus Road i siste serierunde når Leeds kommer på besøk. Og det skal bli fest i hele vest.
Jeg er optimistisk. Jeg har tro på QPR. Det har jeg hatt flere ganger før.
Da gikk det til helvete.
Det så ikke bra ut da Ephraim noe unødvendig sparket ned Readings kaptein, og fikk fortjent se det blodrøde kortet. Da fryktet jeg det verste.
Men gutta reiste seg. En meget solid 2.omgang ble kronet med 1-0 scoringen til Routledge åtte minutter før full tid. Jeg jublet hemningsløst i stua. Skulle tro QPR hadde vunnet CL.
For en lagseier! Slike seire må til for å rykke opp. Laget hadde tur som ikke lå under til pause. Men marginene var på QPR sin side. Og ofte har gode lag marginene med seg.
Det er åtte poeng ned til Norwich på andre plass. Fader heller, jeg begynner å få tro på Premier League 2011/12. Det er farlig å få denne følelsen nå. Det er mange kamper igjen. Kan vi ikke bare stoppe nå? Sabotere ligaen på en eller annen måte, slik at opprykket sikres? Nei, ingen som holder med QPR er kjeltringer. Eller jo kanskje. Vi har jo en italiener som styrer klubben.
QPR skal rykke opp på en skikkelig måte. Og det ligger klubben meget godt an til nå. Det skal bli fest på Loftus Road i siste serierunde når Leeds kommer på besøk. Og det skal bli fest i hele vest.
Jeg er optimistisk. Jeg har tro på QPR. Det har jeg hatt flere ganger før.
Da gikk det til helvete.
søndag 9. januar 2011
Lommebøkene må åpnes
QPR gikk på trynet ut av FA-cupens 3.runde i går. Blackburn vant fortjent 1-0. Diouf oppførte seg som en usympatisk drittsekk. Igjen.
Jeg gir beng i cupen. Men Jamie Mackie brakk foten på to steder i går. Og tidligere i uka forsvant Kyle Walker til Villa. To av lagets beste spillere er borte for resten av sesongen. Det bekymrer meg.
Nå MÅ det hentes inn forsterkninger til laget som leder tabellen med fem poeng. Overgangsvinduet har åpnet og ryktene er i gang. Det som er sikkert er at klubben trenger defensive spillere. Interessen er stor for Jonathan Woodgate. Han skal ha fått klarsignal for å gå på lån ut sesongen. Valget står mellom hans tidligere klubb Leeds og QPR. Woodgate?
Tja. Jeg vet ærlig talt ikke hva han står for sportslig, da han har vært mer skadet enn på banen i løpet av sin karriere. Kommer han i matchform på rekordtid, vil dette sikkert være en god signering.
Pascal Chimbonda fra Blackburn er også nevnt. Noen medier mener at en avtale pr.dags dato er nær. Franskmannen har vel aldri imponert noen på balløya, men vi får ta med at han var med i den franske VM-troppen i 2006. Han fikk kun æren av å bære vannflaskene.
Klubben må investere i spillere og det NÅ. Gode spillere. Ikke noe b-vare som har gått ut på dato.Vi leder serien, det er lenge siden optimismen på vestkanten i London har vært så stor og ikke minst - vi har eiere med spenn. Bruk dem da! Nå! Kjøp noe kvalitet slik at opprykket blir sikret før mai.
Ikke drit dere ut med spillerkjøp som til og med mora mi så ikke kom til å bli noen hit.
Jeg mener at laget trenger en spiss. Hva med meksikaneren Carlos Vela fra Arsenal?
Uansett, det blir spennende fremover.
Jeg gir beng i cupen. Men Jamie Mackie brakk foten på to steder i går. Og tidligere i uka forsvant Kyle Walker til Villa. To av lagets beste spillere er borte for resten av sesongen. Det bekymrer meg.
Nå MÅ det hentes inn forsterkninger til laget som leder tabellen med fem poeng. Overgangsvinduet har åpnet og ryktene er i gang. Det som er sikkert er at klubben trenger defensive spillere. Interessen er stor for Jonathan Woodgate. Han skal ha fått klarsignal for å gå på lån ut sesongen. Valget står mellom hans tidligere klubb Leeds og QPR. Woodgate?
Tja. Jeg vet ærlig talt ikke hva han står for sportslig, da han har vært mer skadet enn på banen i løpet av sin karriere. Kommer han i matchform på rekordtid, vil dette sikkert være en god signering.
Pascal Chimbonda fra Blackburn er også nevnt. Noen medier mener at en avtale pr.dags dato er nær. Franskmannen har vel aldri imponert noen på balløya, men vi får ta med at han var med i den franske VM-troppen i 2006. Han fikk kun æren av å bære vannflaskene.
Klubben må investere i spillere og det NÅ. Gode spillere. Ikke noe b-vare som har gått ut på dato.Vi leder serien, det er lenge siden optimismen på vestkanten i London har vært så stor og ikke minst - vi har eiere med spenn. Bruk dem da! Nå! Kjøp noe kvalitet slik at opprykket blir sikret før mai.
Ikke drit dere ut med spillerkjøp som til og med mora mi så ikke kom til å bli noen hit.
Jeg mener at laget trenger en spiss. Hva med meksikaneren Carlos Vela fra Arsenal?
Uansett, det blir spennende fremover.
tirsdag 28. desember 2010
Too good for this level
Adel Taarabt - Swansea 4-0.
Etter to strake nederlag reiste guttene seg på en fantastisk måte, da laget fra Londons beste vestkant smadret en av opprykkskandidatene, Swansea, med solide 4-0.
Joda, laget var imponerende, men en mann var arkitekten bak alt som skjedde. Marokanske Adel Taarabt.
Han var involvert i alle målene. Glimrende forarbeid på første, skaffet straffe på andre og smadret like så godt inn tre og fire null. Nyt det selv: http://www.youtube.com/watch?v=A8zGBykAVgA
Det er lenge siden klubben har hatt en stjerne. Siste var Les Ferdinand. Men det er 15 år siden.
Taarabt har virkelig spilt seg inn i hjertene til hjemmesupporterne. Han har denne sesongen vært outstanding. Det er en nytelse å se mannen spille. Et herlig driv, blandet med tekniske detaljer og et utsøkt overblikk, gjør han til den klart beste spilleren på det nest øverste nivået i England. Ingen er i nærheten faktisk.
At han enkelte ganger driller for mye og mister ballen slik at det skapes farlige overgangsmuligheter for motstanderen, må vi regne med. Vi har en stjerne. La han leke. Det er han gjort i de fleste kampene i år.
Taarabt ble solgt fra franske Lens til Tottenham i 2007. I nord-London fikk han aldri sjansen. Det er en gåte. Spør du meg går han langt uten på spillere Jenas og Huddlestone.
Men det var kanskje personligheten hans som var problemet? Mannen er spesiell og har et solid sinne, men skal ikke gode spillere være litt spesielle? Warnock har i hvert fall gitt han ansvar. Taarabt er sjef, både på og utenfor banen i form av kapteinsvervet som Warnock har tildelt han. Det har fungert. Hittil.
Men jeg er redd. Livredd faktisk. I januar åpner overgangsvinduet. Taarabt er ettertraktet. Forsvinner han, så forsvinner også opprykket.
Etter to strake nederlag reiste guttene seg på en fantastisk måte, da laget fra Londons beste vestkant smadret en av opprykkskandidatene, Swansea, med solide 4-0.
Joda, laget var imponerende, men en mann var arkitekten bak alt som skjedde. Marokanske Adel Taarabt.
Han var involvert i alle målene. Glimrende forarbeid på første, skaffet straffe på andre og smadret like så godt inn tre og fire null. Nyt det selv: http://www.youtube.com/watch?v=A8zGBykAVgA
Det er lenge siden klubben har hatt en stjerne. Siste var Les Ferdinand. Men det er 15 år siden.
Taarabt har virkelig spilt seg inn i hjertene til hjemmesupporterne. Han har denne sesongen vært outstanding. Det er en nytelse å se mannen spille. Et herlig driv, blandet med tekniske detaljer og et utsøkt overblikk, gjør han til den klart beste spilleren på det nest øverste nivået i England. Ingen er i nærheten faktisk.
At han enkelte ganger driller for mye og mister ballen slik at det skapes farlige overgangsmuligheter for motstanderen, må vi regne med. Vi har en stjerne. La han leke. Det er han gjort i de fleste kampene i år.
Taarabt ble solgt fra franske Lens til Tottenham i 2007. I nord-London fikk han aldri sjansen. Det er en gåte. Spør du meg går han langt uten på spillere Jenas og Huddlestone.
Men det var kanskje personligheten hans som var problemet? Mannen er spesiell og har et solid sinne, men skal ikke gode spillere være litt spesielle? Warnock har i hvert fall gitt han ansvar. Taarabt er sjef, både på og utenfor banen i form av kapteinsvervet som Warnock har tildelt han. Det har fungert. Hittil.
Men jeg er redd. Livredd faktisk. I januar åpner overgangsvinduet. Taarabt er ettertraktet. Forsvinner han, så forsvinner også opprykket.
fredag 17. desember 2010
Løp og kjøp!
Mitt kjære QPR møtte veggen forrige fredag. Guttene fra Watford tok med seg alle poengene fra Loftus. Årets første tap var et faktum. Men det måtte komme. 19 kamper uten tap er imponerende.
Men nå er det viktig at laget slår tilbake mot formsterke Leeds United på Elland Road.
QPR har vært gode i år. Vi nærmer oss halvspilt sesong og 1.plassen er fortsatt vår. Men det skal sies at laget har hatt marginene på sin side i mange kamper. Flere kamper er avgjort på overtid og dommeravgjørelser har gått klubbens vei i enkelte oppgjør. Men det er et godt tegn. Gode lag har flyt.
Det jeg mener klubben nå må gjøre er å investere i to-tre spillere når overgangsvinduet åpner i januar. Vi kan ikke slippe denne tabelledelsen, og vi - fansen - skriker ettter opprykk. Det er lenge siden sist. 1996. Alt for lenge siden.
Så er spørsmålet. Hvilke spillertyper bør klubben lete etter? Jo, jeg har svaret. Vi må forsterke det defensive. Gjerne en stopper eller to og en vingback. Connolly og Gorkks i midtforsvaret har klart seg meget bra i år, men vi ser i enkelte kamper at samspillet og posisjoneringen mellom de to ikke har vært bra. I tillegg mangler begge to tempo. På benken sitter Fitz Hall. Klossete og elendig med kula. Han er ikke i nærheten spør du meg.
Vil benytte anledningen til å ønske første nordmannen velkommen til verdens deiligste klubb. Petter Vaagan Moen - "Mjøsas Beckham". Jeg har tro på han. Vi mangler en venstrebein-spiller. Han kan gå rett inn på laget. Men ligaen er fysisk meget tøff. Tren styrke, Petter!
Det kommer til å bli knallhardt for QPR fremover. Når man leder tabellen møter man motiverte lag som ønsker å knekke en. Det er viktig å ha en god og bred tropp. Skader vil komme.
Vi må ikke rote bort dette nå. Da begynner jeg å grine.
Men nå er det viktig at laget slår tilbake mot formsterke Leeds United på Elland Road.
QPR har vært gode i år. Vi nærmer oss halvspilt sesong og 1.plassen er fortsatt vår. Men det skal sies at laget har hatt marginene på sin side i mange kamper. Flere kamper er avgjort på overtid og dommeravgjørelser har gått klubbens vei i enkelte oppgjør. Men det er et godt tegn. Gode lag har flyt.
Det jeg mener klubben nå må gjøre er å investere i to-tre spillere når overgangsvinduet åpner i januar. Vi kan ikke slippe denne tabelledelsen, og vi - fansen - skriker ettter opprykk. Det er lenge siden sist. 1996. Alt for lenge siden.
Så er spørsmålet. Hvilke spillertyper bør klubben lete etter? Jo, jeg har svaret. Vi må forsterke det defensive. Gjerne en stopper eller to og en vingback. Connolly og Gorkks i midtforsvaret har klart seg meget bra i år, men vi ser i enkelte kamper at samspillet og posisjoneringen mellom de to ikke har vært bra. I tillegg mangler begge to tempo. På benken sitter Fitz Hall. Klossete og elendig med kula. Han er ikke i nærheten spør du meg.
Vil benytte anledningen til å ønske første nordmannen velkommen til verdens deiligste klubb. Petter Vaagan Moen - "Mjøsas Beckham". Jeg har tro på han. Vi mangler en venstrebein-spiller. Han kan gå rett inn på laget. Men ligaen er fysisk meget tøff. Tren styrke, Petter!
Det kommer til å bli knallhardt for QPR fremover. Når man leder tabellen møter man motiverte lag som ønsker å knekke en. Det er viktig å ha en god og bred tropp. Skader vil komme.
Vi må ikke rote bort dette nå. Da begynner jeg å grine.
lørdag 11. desember 2010
Ny trener etter sesongens første tap?
I den 20.kampen i den nest øverste divisjonen gikk QPR på sesongens første tap mot Elton Johns kosegutter. Det må få konsekvenser. I hvert fall hvis man skal følge klubbens tradisjoner med å sparke trenere de siste årene. Det har vært underholdning til terningkast seks.
Fra oktober 2007 og til i dag har klubben hatt 10 trenere!
Luigi Di Canio tok over i 2007 etter at John Gregory hadde styrt båten mot bunn. Italienske Di Canio med bagrunn fra serie C1 og C2 som spiller, ble ansatt av klubbens italienske playboyer. Det startet bra med 2-0 mot Hull i debuten. Den tidligere Siena-coachen skal ha skryt for at han hentet flere bra spillere som Akos Buzsàky og Hogan Ephraim. Han ble faktisk ganske populær blant fansen, men i mai 2008 ble arbeidsforholdet avsluttet. Ryktene sier at han måtte hjem til pizza-landet. Kona var forbanna og ekteskapet hang i en tynn tråd.
Neste mann ut var Ian Dowie. Mange mener han er mindre pen, men samma det, han fikk i hvert fall oppgaven å føre R`s opp til Premier League igjen. Det gikk dessverre ikke. Han fikk kun fem måneder i sjefstolen, tross gode resultater. 9.plass etter 15 kamper var ikke godt nok. Bye bye til mannen fra Nord-Irland.
Så tok Gareth Ainsworth over som midlertidig coach. Han fikk en måned. To seire på syv forsøk, og han ble sendt tilbake til innbytterbenken/reservelaget.
I 2008 gikk det virkelig unna. Tredje mann ut var den tidligere storspiller`n Paulo Sousa. Resultatmessig var det ingen høydare, men det var ikke grunnen til at han fikk fyken. Ryktene sier at han hadde tatt beslutninger uten å informere styret. Det gjaldt blant annet lånet av Dexter Blackstock til Forest, Dette godtok ikke de italienske gutta. Nå var det ikke så mye de godtok. De ville gjerne ha en finger med i spillet. Flere av ex. trenerne har fortalt at Flavio Briatore leverte en lapp til trenerne før kampen: "Dette er laget". Dessuten var det på tide å finne en ny trener. Det var viktig å holde tempo oppe når det gjaldt utskiftninger.
Vi er nå i april 2009 og igjen får Gareth Ainsworth ansvaret for å ta over bedriften inntil en ny hovedtrener er på plass. Ainsworth var/er elsket av fansen, men noe trener tror jeg neppe han blir. Igjen var det svake resultater på de få kampene han ledet laget. På fritiden spiller Ainsworth i band. Han er en gladgutt. Mistenker at spillermøtene ble holdt på den lokale rockeklubben, eller på Springbook (nærmeste puben til Loftus Road).
3.juni 2009 ansatte klubben Jim Magilton som sjef. Og starten på fjoråret var meget oppløftende. Klubben spilte god fotball og kjempet i toppen. Jeg var selv og så hjemmekampen mot Barnsley i september det året. De vant. 5-2. Jeg var imponert over spillet. Men i oktober begynte det å gå gale veien. Resultatene uteble og det toppet seg i den TV-sendte kampen mot Watford. Laget tapte etter en grusom forestilling. Men ungareren Akos Buzsàky ble stengt ute av garderoben etter kampen. Jim Magilton var visst så forbanna på midtbanespiller`n at han skallet han ned i garderoben foran flere medspillere. Da Agyemang prøvde å gripe inn hadde han svart:"Vil du også smake et glasgow-kiss"? Det ble bråk i klubben etter denne hendelsen. Og det endte med at Magilton og assistenten forlot klubben. Synd synes jeg. Jeg likte han som trener. En liten nedskalling må man tåle.
Reservelagstrenerne/ungdomstrenerne i klubben, Steve Gallen (bror av Kevin) og Mark Bircham fikk æren av å lede laget i en kamp. Det endte 2-2 borte mot WBA som rykket opp til PL. Kanskje de skulle fått flere kamper?
Vi er nå i desember 2009. Paul Hart blir presentert som ny trener. En mann flere hadde tro på. Endelig ro i rekkene. Men så feil kunne vi ta. Han fikk en måned i klubben og etter fem kamper ble han sparket.
Dagen etter står Mick Harford utenfor klubbkontoret. "Hei Paul. Keen på jobb? Ja!!?? Flott, da sier vi det sånn. Stikk bort på treningsanlegget og snakk litt med gutta fra Italia. De har kontroll på alt. Lykke til"!
Etter seks tap på syv kamper fikk Harford sparken.
Nå er vi tilbake i nåtid. Neil Warnock tok over klubben mars 2010 og han er her fortsatt. Ja, det er sant! Jeg er overrasket. Etter gårsdagens tap så trodde jeg tiden hans var over.
Neida. Warnock har gjort en meget god jobb. Laget leder fortsatt og et tap måtte komme. Jeg håper og tror at han kan føre laget tilbake til Premier League. Det begynner å bli en stund siden sist (1996).
Jeg stusser over at ingen har skrevet en bok om trenere i QPR de siste tre-fire årene. Den hadde blitt lang. Muligens på størresle med Mose-bøkene.
Men ikke kom og si at det er kjedelig å holde med Queens Park Rangers.
Fra oktober 2007 og til i dag har klubben hatt 10 trenere!
Luigi Di Canio tok over i 2007 etter at John Gregory hadde styrt båten mot bunn. Italienske Di Canio med bagrunn fra serie C1 og C2 som spiller, ble ansatt av klubbens italienske playboyer. Det startet bra med 2-0 mot Hull i debuten. Den tidligere Siena-coachen skal ha skryt for at han hentet flere bra spillere som Akos Buzsàky og Hogan Ephraim. Han ble faktisk ganske populær blant fansen, men i mai 2008 ble arbeidsforholdet avsluttet. Ryktene sier at han måtte hjem til pizza-landet. Kona var forbanna og ekteskapet hang i en tynn tråd.
Neste mann ut var Ian Dowie. Mange mener han er mindre pen, men samma det, han fikk i hvert fall oppgaven å føre R`s opp til Premier League igjen. Det gikk dessverre ikke. Han fikk kun fem måneder i sjefstolen, tross gode resultater. 9.plass etter 15 kamper var ikke godt nok. Bye bye til mannen fra Nord-Irland.
Så tok Gareth Ainsworth over som midlertidig coach. Han fikk en måned. To seire på syv forsøk, og han ble sendt tilbake til innbytterbenken/reservelaget.
I 2008 gikk det virkelig unna. Tredje mann ut var den tidligere storspiller`n Paulo Sousa. Resultatmessig var det ingen høydare, men det var ikke grunnen til at han fikk fyken. Ryktene sier at han hadde tatt beslutninger uten å informere styret. Det gjaldt blant annet lånet av Dexter Blackstock til Forest, Dette godtok ikke de italienske gutta. Nå var det ikke så mye de godtok. De ville gjerne ha en finger med i spillet. Flere av ex. trenerne har fortalt at Flavio Briatore leverte en lapp til trenerne før kampen: "Dette er laget". Dessuten var det på tide å finne en ny trener. Det var viktig å holde tempo oppe når det gjaldt utskiftninger.
Vi er nå i april 2009 og igjen får Gareth Ainsworth ansvaret for å ta over bedriften inntil en ny hovedtrener er på plass. Ainsworth var/er elsket av fansen, men noe trener tror jeg neppe han blir. Igjen var det svake resultater på de få kampene han ledet laget. På fritiden spiller Ainsworth i band. Han er en gladgutt. Mistenker at spillermøtene ble holdt på den lokale rockeklubben, eller på Springbook (nærmeste puben til Loftus Road).
3.juni 2009 ansatte klubben Jim Magilton som sjef. Og starten på fjoråret var meget oppløftende. Klubben spilte god fotball og kjempet i toppen. Jeg var selv og så hjemmekampen mot Barnsley i september det året. De vant. 5-2. Jeg var imponert over spillet. Men i oktober begynte det å gå gale veien. Resultatene uteble og det toppet seg i den TV-sendte kampen mot Watford. Laget tapte etter en grusom forestilling. Men ungareren Akos Buzsàky ble stengt ute av garderoben etter kampen. Jim Magilton var visst så forbanna på midtbanespiller`n at han skallet han ned i garderoben foran flere medspillere. Da Agyemang prøvde å gripe inn hadde han svart:"Vil du også smake et glasgow-kiss"? Det ble bråk i klubben etter denne hendelsen. Og det endte med at Magilton og assistenten forlot klubben. Synd synes jeg. Jeg likte han som trener. En liten nedskalling må man tåle.
Reservelagstrenerne/ungdomstrenerne i klubben, Steve Gallen (bror av Kevin) og Mark Bircham fikk æren av å lede laget i en kamp. Det endte 2-2 borte mot WBA som rykket opp til PL. Kanskje de skulle fått flere kamper?
Vi er nå i desember 2009. Paul Hart blir presentert som ny trener. En mann flere hadde tro på. Endelig ro i rekkene. Men så feil kunne vi ta. Han fikk en måned i klubben og etter fem kamper ble han sparket.
Dagen etter står Mick Harford utenfor klubbkontoret. "Hei Paul. Keen på jobb? Ja!!?? Flott, da sier vi det sånn. Stikk bort på treningsanlegget og snakk litt med gutta fra Italia. De har kontroll på alt. Lykke til"!
Etter seks tap på syv kamper fikk Harford sparken.
Nå er vi tilbake i nåtid. Neil Warnock tok over klubben mars 2010 og han er her fortsatt. Ja, det er sant! Jeg er overrasket. Etter gårsdagens tap så trodde jeg tiden hans var over.
Neida. Warnock har gjort en meget god jobb. Laget leder fortsatt og et tap måtte komme. Jeg håper og tror at han kan føre laget tilbake til Premier League. Det begynner å bli en stund siden sist (1996).
Jeg stusser over at ingen har skrevet en bok om trenere i QPR de siste tre-fire årene. Den hadde blitt lang. Muligens på størresle med Mose-bøkene.
Men ikke kom og si at det er kjedelig å holde med Queens Park Rangers.
fredag 10. desember 2010
1.januar 1992 - det endelige valget!
20.oktober 1990: Min første kamp på engelsk jord. Stedet er Loftus Road vest i London. QPR-Tottenham. Fullsatt stadion og trangt om plassen. Selv for en 13 åring. Jeg har fortsatt arr på knærne.
Erik Thorstvedt i mål for guttene fra Nord-London. Gazza herja på midten. Men jeg ble mer betatt av det stripete hjemmelaget. Særlig høyre-backen Paul Parker. Han var god. Knalltøff og taklet så det svei! På intime Loftus Road kunne vi høre smellet da Paul Parker dundret inn i Vinny Samways.
Sammen med fatter`n var jeg storfornøyd. Min første kamp i England. Den endte 0-0 i en underholdende og tett kamp, og jeg ble besatt av den engelske fotballen.
1.januar 1992 ble jeg QPR-supporter. Grunnen til det er tre årsaker. 1. Min første kamp i England. 2. Klubbens drakter. 3. Resultatet Manchester United - Queens Park Rangers 1-4!
Det nærmer seg snart 20 år som trofast tilhenger av klubben som har sine kontorer vest i London. Om jeg angrer? NEI! Det er bare så deilig å holde med en klubb som ikke alle andre holder med. Jeg er fullt klar over at jeg sannsynligvis aldri kommer til å få oppleve noen triumfer med "Super hoops". Men det får så være. Kjærligheten til klubben vil alltid være der. For meg var det fantastisk at laget slo Sheffield W. borte i mai 2005 og sikret opprykket fra League 1. Over 10 000 fans var tilstede på Hillsborough denne lørdags ettermiddagen. Jeg har DVD-en fra denne sesongen, og ja, det er ofte jeg titter på den.
Mine første år som blodfan begynte oppløftende. Vi snakker 1992/93 sesongen. Et QPR-lag som ledet den øverste ligaen etter syv runder og spilte glitrende gjennombruddsfotball anført av 38 år gamle Ray Wilkins på midtbanen.
Men det var flere klassespillere. Ikke minst Les Ferdinand som fikk sitt store gjennombrudd som fotballspiller. Etter en vanskelig start på sin karriere, blomstret han virkelig denne sesongen. Ferdinand debuterte også denne sesongen på den engelske landslaget. Og det ble selvsagt mål i den første kampen.
En stor spiller. En av de største i klubbens historie spør du meg.
I kassa hadde klubben Jan Stejskal. Tsjekker`n var stabil og skapte ro foran forsvarsrekka som bestod av David Bardsley, Alan McDonald (mr.captain), Darren Peacock (kanskje den verste sveisen en QPR-spiller har hatt) og lærer`n Clive Wilson på venstre-back.
Sentralt på midten var Wilkins førstevalget. Ved sin side kjempet Simon Barker og nåværende Blackpool-manager Ian Holloway om plassen. Holloway var en ballvinner av rang, men hadde hardere mottak enn skudd. En spiller som ga 100% hver gang han spilte.
På vingene var det spennende typer som Andrew Impey og Andy Sinton. Publikumsyndlinger som gjerne dro av samme mann flere ganger. Da ble det stående applaus på South Africa Road.
I formasjonen 4-4-2 var det ofte Gary Penrice som spilte i lag med Ferdinand. Fotrappe bartemannen var en konstant trussel for motstanderne.
Denne sesongen endte QPR på 5.plass. Beste lag fra London. Imponerende. Neste som seriegull for oss QPR-fans. Og vi hadde Les Ferdinand.
Det er deilig å mimre litt. Jeg blir glad når jeg nå sitter og skriver. Det forteller vel at man må ta vare på de små gleder man har her i livet.
Optimismen er nå til de grader tilbake. Etter 19 kamper spilt i den nestøverste ligaen leder QPR. Det lukter opprykk til PL. Hovedtrener Warnock har fått beholde jobben mer enn tre måneder, vi har eiere som er villig til å investere i klubben, og ikke minst, vi har et godt fotballag.
Kanskje den største spilleren av dem alle: Adel Taarabt. Marokaneren som ble fryst ut av Spurs, har vært outstanding i år. En bråkemaker har noen kalt ham, men under Warnock har han levert noe flere PL-klubber også har observert. Men kapteinen blir. Han må det.
Ukjente Jamie Mackie ble kjøpt for 850 000 pund fra Plymout før denne sesongen. Han har nå debutert på det skotske landslaget. Argentinske Faurlin på midten skaper trygghet og ro med sin sør-amerikanske spillerstil. Klubben har i tillegg hentet rutinerte menn som Robert Hulse og Tommy Smith, som kommer til å spille en viktig rolle ut sesongen.
Jeg gleder meg til i kveld. Live-kamp kl 20.45. QPR-Watford. Den er for de spesielle, men nå er jo ikke jeg som alle andre.
COME ON YOU R`SSS!
Erik Thorstvedt i mål for guttene fra Nord-London. Gazza herja på midten. Men jeg ble mer betatt av det stripete hjemmelaget. Særlig høyre-backen Paul Parker. Han var god. Knalltøff og taklet så det svei! På intime Loftus Road kunne vi høre smellet da Paul Parker dundret inn i Vinny Samways.
Sammen med fatter`n var jeg storfornøyd. Min første kamp i England. Den endte 0-0 i en underholdende og tett kamp, og jeg ble besatt av den engelske fotballen.
1.januar 1992 ble jeg QPR-supporter. Grunnen til det er tre årsaker. 1. Min første kamp i England. 2. Klubbens drakter. 3. Resultatet Manchester United - Queens Park Rangers 1-4!
Det nærmer seg snart 20 år som trofast tilhenger av klubben som har sine kontorer vest i London. Om jeg angrer? NEI! Det er bare så deilig å holde med en klubb som ikke alle andre holder med. Jeg er fullt klar over at jeg sannsynligvis aldri kommer til å få oppleve noen triumfer med "Super hoops". Men det får så være. Kjærligheten til klubben vil alltid være der. For meg var det fantastisk at laget slo Sheffield W. borte i mai 2005 og sikret opprykket fra League 1. Over 10 000 fans var tilstede på Hillsborough denne lørdags ettermiddagen. Jeg har DVD-en fra denne sesongen, og ja, det er ofte jeg titter på den.
Mine første år som blodfan begynte oppløftende. Vi snakker 1992/93 sesongen. Et QPR-lag som ledet den øverste ligaen etter syv runder og spilte glitrende gjennombruddsfotball anført av 38 år gamle Ray Wilkins på midtbanen.
Men det var flere klassespillere. Ikke minst Les Ferdinand som fikk sitt store gjennombrudd som fotballspiller. Etter en vanskelig start på sin karriere, blomstret han virkelig denne sesongen. Ferdinand debuterte også denne sesongen på den engelske landslaget. Og det ble selvsagt mål i den første kampen.
En stor spiller. En av de største i klubbens historie spør du meg.
I kassa hadde klubben Jan Stejskal. Tsjekker`n var stabil og skapte ro foran forsvarsrekka som bestod av David Bardsley, Alan McDonald (mr.captain), Darren Peacock (kanskje den verste sveisen en QPR-spiller har hatt) og lærer`n Clive Wilson på venstre-back.
Sentralt på midten var Wilkins førstevalget. Ved sin side kjempet Simon Barker og nåværende Blackpool-manager Ian Holloway om plassen. Holloway var en ballvinner av rang, men hadde hardere mottak enn skudd. En spiller som ga 100% hver gang han spilte.
På vingene var det spennende typer som Andrew Impey og Andy Sinton. Publikumsyndlinger som gjerne dro av samme mann flere ganger. Da ble det stående applaus på South Africa Road.
I formasjonen 4-4-2 var det ofte Gary Penrice som spilte i lag med Ferdinand. Fotrappe bartemannen var en konstant trussel for motstanderne.
Denne sesongen endte QPR på 5.plass. Beste lag fra London. Imponerende. Neste som seriegull for oss QPR-fans. Og vi hadde Les Ferdinand.
Det er deilig å mimre litt. Jeg blir glad når jeg nå sitter og skriver. Det forteller vel at man må ta vare på de små gleder man har her i livet.
Optimismen er nå til de grader tilbake. Etter 19 kamper spilt i den nestøverste ligaen leder QPR. Det lukter opprykk til PL. Hovedtrener Warnock har fått beholde jobben mer enn tre måneder, vi har eiere som er villig til å investere i klubben, og ikke minst, vi har et godt fotballag.
Kanskje den største spilleren av dem alle: Adel Taarabt. Marokaneren som ble fryst ut av Spurs, har vært outstanding i år. En bråkemaker har noen kalt ham, men under Warnock har han levert noe flere PL-klubber også har observert. Men kapteinen blir. Han må det.
Ukjente Jamie Mackie ble kjøpt for 850 000 pund fra Plymout før denne sesongen. Han har nå debutert på det skotske landslaget. Argentinske Faurlin på midten skaper trygghet og ro med sin sør-amerikanske spillerstil. Klubben har i tillegg hentet rutinerte menn som Robert Hulse og Tommy Smith, som kommer til å spille en viktig rolle ut sesongen.
Jeg gleder meg til i kveld. Live-kamp kl 20.45. QPR-Watford. Den er for de spesielle, men nå er jo ikke jeg som alle andre.
COME ON YOU R`SSS!
Abonner på:
Innlegg (Atom)